Hvordan ser hagen din ut etter denne sommeren? Noen gleder har det vært.

Som da dagliljen “Frans Hals” fant det for godt å springe ut i helga mens det striregnet.
Oppkalt etter den nederlanske maleren, dagliljer bare ber om å bli beundret. Selve blomsten varer bare en dag, men blomstringstiden er lang og stellet minimalt. Ikke blir de spist opp av utøy, heller.

Cedric også liker dagliljer, ikke helt bokstavelig, da. Men her hadde vi hentet noen nye, spennende sorter hos en hagegal venn. Det fine med stauder er at de etter noen år uansett må deles.
Slik går planter i arv fra hage til hage. Dagliljene kan bli noen riktig enorme sværinger med årene.
Et perfekt sted for kattene å hvile i skyggen av de sverdaktige bladene.

I år har vi også satt poteter, Cedric og jeg. Han er alltid med ute når det skjer noe i hagen. Det blir uansett ikke noen store potetmengder, men kanskje nok til en middag eller to for eierne hans. Mest som et forsøk.
- Som lilla orkidéer æille Brøttumsbakka ned, for å si det med Alf Prøysen.
Et kvadratstort potetland med lysende lilla, nikkende blomster var et oppkvikkende syn da hagen så som mest druknet og begredelig ut i juli.

Sommaren är kort
Det mesta regnar bort
Men nu är den här
Så ta för dig
Solen skiner idag

Tomas Ledin fikk rett i år også. Regnvann. Det har vært mye av det i sommer. Til tider små floder har løpt forbi hagen og tatt med seg rusk og rask.
Denne sommeren er den åttende mest regnfulle sommeren på over 100 år. Det har også plantene fått merke. Blomstringen har gått enten i ball eller har nesten råtnet opp. Rosenes førsteflor kom nesten samtidig med styrtregnet. Men det som ble plantet, har virkelig fått fart i røttene sine.

Denne nydelige albarosen Maiden’s Blush fikk en veldig våt entré. Franskmennene kaller den “nymfens lår”, det syntes engelskemennene var så frekt at de døpte den for “jomfruens rødme”. Dem om det, de pleier aldri å være enige om noe som helst.

Rosen er podet av en gammel hedersmann som levde for hagen sin et sted på det blide Sørlandet. Morfaren til en av mine hagegale venner ble arrestert og fengslet under krigen. Det var tanken på forloveden og hagen hans der ute som holdt motet hans oppe under fangenskapet. I år gikk han bort, over 90 år gammel.

Denne rosen er en påminnelse om at jeg må – innen sommeren er helt slutt, ta et rotskudd og plante den i min egen hage. Rosen Francofurtana har fulgt kvinneleddet i familien vår i flere generasjoner. Den kommer fra oldemors hage og vokser hos min mor. Den kan bli et skikkelig kratt om man lar den få all makt i hagen. Den er despotisk voksevillig og utrolig vakker.

Lars Krantz, gartnersjef i Wij trädgårdar i Sverige sier om Francofurtana:

«Det bästa er dog at den blommar bara en kort tid. Allt det där med remonterande rosor har jag aldrig förstått. Jeg föredrar korta intensiva möten framför långa, tråkiga»

Han er inne på noe der.