Hvordan ser hagen din ut etter denne sommeren? Noen gleder har det vært.

Som da dagliljen “Frans Hals” fant det for godt å springe ut i helga mens det striregnet.
Oppkalt etter den nederlanske maleren, dagliljer bare ber om å bli beundret. Selve blomsten varer bare en dag, men blomstringstiden er lang og stellet minimalt. Ikke blir de spist opp av utøy, heller.

Cedric også liker dagliljer, ikke helt bokstavelig, da. Men her hadde vi hentet noen nye, spennende sorter hos en hagegal venn. Det fine med stauder er at de etter noen år uansett må deles.
Slik går planter i arv fra hage til hage. Dagliljene kan bli noen riktig enorme sværinger med årene.
Et perfekt sted for kattene å hvile i skyggen av de sverdaktige bladene.

I år har vi også satt poteter, Cedric og jeg. Han er alltid med ute når det skjer noe i hagen. Det blir uansett ikke noen store potetmengder, men kanskje nok til en middag eller to for eierne hans. Mest som et forsøk.
- Som lilla orkidéer æille Brøttumsbakka ned, for å si det med Alf Prøysen.
Et kvadratstort potetland med lysende lilla, nikkende blomster var et oppkvikkende syn da hagen så som mest druknet og begredelig ut i juli.

Sommaren är kort
Det mesta regnar bort
Men nu är den här
Så ta för dig
Solen skiner idag

Tomas Ledin fikk rett i år også. Regnvann. Det har vært mye av det i sommer. Til tider små floder har løpt forbi hagen og tatt med seg rusk og rask.
Denne sommeren er den åttende mest regnfulle sommeren på over 100 år. Det har også plantene fått merke. Blomstringen har gått enten i ball eller har nesten råtnet opp. Rosenes førsteflor kom nesten samtidig med styrtregnet. Men det som ble plantet, har virkelig fått fart i røttene sine.

Denne nydelige albarosen Maiden’s Blush fikk en veldig våt entré. Franskmennene kaller den “nymfens lår”, det syntes engelskemennene var så frekt at de døpte den for “jomfruens rødme”. Dem om det, de pleier aldri å være enige om noe som helst.

Rosen er podet av en gammel hedersmann som levde for hagen sin et sted på det blide Sørlandet. Morfaren til en av mine hagegale venner ble arrestert og fengslet under krigen. Det var tanken på forloveden og hagen hans der ute som holdt motet hans oppe under fangenskapet. I år gikk han bort, over 90 år gammel.

Denne rosen er en påminnelse om at jeg må – innen sommeren er helt slutt, ta et rotskudd og plante den i min egen hage. Rosen Francofurtana har fulgt kvinneleddet i familien vår i flere generasjoner. Den kommer fra oldemors hage og vokser hos min mor. Den kan bli et skikkelig kratt om man lar den få all makt i hagen. Den er despotisk voksevillig og utrolig vakker.

Lars Krantz, gartnersjef i Wij trädgårdar i Sverige sier om Francofurtana:

«Det bästa er dog at den blommar bara en kort tid. Allt det där med remonterande rosor har jag aldrig förstått. Jeg föredrar korta intensiva möten framför långa, tråkiga»

Han er inne på noe der.

Sommeren er tiden for å nyte det man har sådd, strevd og plantet de siste årene. Ikke alt kommer så fint som vi trodde. Noe vokser alt for fort, særlig ugraset

Her er en bukett sommermalva som Bente var så snill å gi meg da småpusene spiste opp alle frøplantene i vinduskarmen. Jeg skulle bare ha visst at det var en strategi for å legge vinduskarmen øde.

- Regn, regn, gå din vei – sol, sol, kom til meg, ropte vi småungene. Men det hjelper lite.
Dessuten høres det ganske dumt ut når voksne går rundt og roper slik.
Og rope kan vi i så fall gjøre hver dag i sommer. Det regner jo fortsatt mens jeg skriver dette.

Kampen mot ugraset kan vinnes. Her ser vi hvordan det skal gjøres foran Rådhus-Teatret. Folkene i kommunens park & grønt har skåret med skarp spade i plenen og lagt bark rundt astilbene. Da er det lett å kontrollere ugraset.
Nappe opp og gjete de frekke ubedte gjestene.

Om du har lest Elsa Beskows historie om blomsterfesten, der hvor det frekke ugraset ikke kom inn gjennom hageporten? Noe så fortstemmende!
En kan bli revolusjonær bare med tanken på å bli rensket ut og nektet adgang fordi man ikke har en verdi!

Rosa Mundi er av en helt annen byrd. Det er historien om slektene Lancaster og York som lå i krig med hverandre i mange år. Lancaster hadde en rød rose og York hadde en hvit rose som symbol. Derfor fikk den lange borgerkrigen navnet “Rosekrigene”.

Etter at slektene hadde kjempet og tatt livet av hverandre så godt de kunne, kom en viss Henry Tudor på banen. Han vant slaget ved Bosworth og ble kronet om Henrik VII. Da han attpå giftet seg med den vakre Elizabeth av York, fusjonerte han husene Lancaster og York til huset Tudor.

Symbolet deres, den røde og den hvite rosen, ble til sammen den røde og hvite tudorrosen.
Etter Henry VII kom den fæle sønnen Henry VIII, han med de seks konene – den fanatiske datteren hans Bloody Mary og den skarpsindige Elizabeth, som ga navnet sitt til en hel epoke. Og så var tudorene ute av historien.

Kompromisset, den rød og hvitstripete rosen, oppsto på 1600-tallet. Dette er en gallicarose og som sine artsfrender har den gjort en lang vandring fra Persia og Midt-Østen og helt opp til oss. Den stripete ble døpt Rosa Mundi, etter Rosamund Clifford, kong Henry IIs vakre elskerinne som hadde levd på 1100-tallet.

Her en en ganske ny rosesort med det frekke navnet Robusta. Og robust er den der den står illrød i toppen, rett opp og ned og takler både regn og hagl. Virkelig en sinnatagg – og da snakker vi ikke bare om rosepiggene.
Robusta ble lansert av rosehuset Kordes i 1979. Vi leser at den er en krysning mellom den mer simpe og utskjelte Rosa rugosa og en ukjent frøplante. Selv geniale barn kan ha umulige foreldre.

Fagerfredløsen er nesten å betrakte som ugras, selv om den er en staude. Her vokser den i grusen, hvilket gjør at den begrenser seg selv. Plassen ved gjerdet falt ganske naturlig. I Odalen går disse gule blomstene under navnet “Ærje kjærringer”, som også har gitt navnet til ei revygruppe.
Flotte er de – og de tåler et realt regnskyll eller tre.
Akkurat nå er det viktigst.

BILDER: ANITA K OG WIKIMEDIA COMMONS

Det dufter syrin. Noe som omtrent er umulig å etterligne eller lage parfyme av.

Mitt sterkeste syrinminne er en nattlig tur hjem til et lite krypinn på Majorstua etter en fest som varte ut i de små timer. I disse lyse mainettene luktet det intenst av syrin da vi spaserte gjennom den folketomme Homannsbyen.

Jeg hadde på meg en lilla kjole og hadde farget håret sprakende rødt. Syrinene var like dyplilla. På den tiden kalte foreleserne meg “du med det røde håret”.
Det er lenge siden.

Denne doble, hvite syrinen kalles gjerne “Kongsvingersyrinen”. Det er et stort kompliment for festningsbyen. Men den kommer ikke herfra.

Den er fransk og bærer navnet “Mme Lemoine”. Familien Lemoine drev planteskolen Victor Lemoine et Fils – på norsk Victor Lemoine og sønner.
Har du også lurt på hvorfor ikke døtre blir nevnt i firmanavn? Madame Mère – mor i huset, fikk en syrin etter seg og denne doble hvite ble lansert i 1890.

Hvorfor er det så mange av dem her i festningsbyen? Den tåler vind, tørke og vegsalt. Og den trives i sol og kalkholdig jord. Det har vi mye av på Tråstadberget.
Syrinen fordrer også god drenering og påstås å like seg best i tørre innlandsområder.

Et dykk ned i floraen viser at syrinslekta hører til oljetrefamilien. Hver eneste blomst er omlag 1 cm i diameter med fire kronblader hver. Den finnes i fargespekteret fra hvit, blekrosa og helt ned til dyplilla. Som kjolen min fra den gang.

Det går en vind över vindens ängar
det fladdrar till i en tyllgardin -
Och jag skal skriva en sommarvisa
om sol och blomdoft i melodin

For hva er ikke mer romantisk enn å våkne opp med blafrende tyllgardiner og duften av syrinen der ute i hagen.
“Visa vid vindens ängar” ble skrevet for 45 år siden av Mats Paulson.

Trolig ble den navnløse jeg-personen avvist og han gikk alene hjem fra festen. Hun var kanskje like flyktig som syrinblomstringen.
Like brått som den kom, er den over.

….med åren blev hon en dröm, en saga,
en ensam vandrares sympati….

FOTO: INGJERD & ANITA

Brudespirea var det vakreste jeg visste. Før.
Men med stigende alder har jeg lært meg å aldri stole på verken folk eller gjenstander som bare er tiltalende en svært kort periode. Brudespirea flommer over med kaskader av bittesmå, hvite blomster.

Som varer i ei uke. Det er virkelig i snaueste laget. Det er nesten så jeg synes løvetanna er mye kulere der den titter frekt opp under blomsterprakten.

Det skal se pent ut til 17. mai. Vi skal ha respekt for dagen. Bloggen tok seg en tur ut i gata for å se hva man kan gjøre for å pynte opp uten at det må gå ut over søvnbehov, hjerterytme, kakebaking, sølvpuss, bunadskjortestryking og rydding av hus og hytte.

Pelargonene på bildet klarer seg fint uten vann en periode, de er ikke opprinnelig ørkenplanter for ingen ting.

Det enklest er det beste, fru Betula byr på seg selv og er utrolig vakker akkurat nå. Vi snakker selvsagt om bjørka. No livnar det i lundar!
Har du ei bjørk i nærheten av eiendommen din, er det utrolig hvor mye den lyser opp og avleder oppmerksomheten. Ikke koster det hageeieren fem øre, om du da ikke har allergi og bør holde deg langt unna. Til høsten kommer jobben når bladene skal rakes.

Det var en gang en ridder som skulle plukke den peneste blomsten til den vakreste jenta. Som mannfolk flest ville han imponere og gjorde dertil noe veldig dumdristig.
Han sto på en berghylle, kastet blomstene til jenta og falt i døden med de bevingende ord, “Forglem meg ei!”. Det er helt sikkert ikke sant, men når disse små, søte markblomstene titter opp i hagen aldeles ubedt, blir jeg alltid glad. Det blå i flagget får hente fargen sin fra forglemmeiei-blomstene.

I andre land er kirsebærblomstringen gjenstand for stor feiring. Nå får du også kjøpt prydkirsebær, som bare blomstrer og ikke setter frukt.
Det synes jeg er ganske bortkastet etter som blomstringen ikke står på mer enn i en uke og man ikke får en eneste sur kirsebær som belønning til høsten. Men blomstringen kommer til 17. mai, det skal de ha.
Kirsebærtreet ble grundig nedklippet i fjor og ser ikke ut til å ha tatt skade.

Masseplanting av vårblomstrende løk er alltid tøft. Her er det grøntavdelingen i kommunen som har gått amok med narcisser på Rasta. Mer slike stunts, gutter og jenter. Dette vil vi se over hele byen!

Her er et av flere store blomsterfat som du finner over hele byen. Etter hvert skal påskeliljene, som frøs føttene sine og ble dertil forsinket, byttes ut med sommerblomster. Det koster så lite og gjør at noen av oss liker oss enda bedre i det offentlige rom.

Dette er narcisser fra hagen, de henger litt med nebbet etter at det ble så fryktelig kjølig i natt.
De vakre løkblomstene er oppkalt etter en yngling ved navn Narcissus, han var så forelsket i sitt eget speilbilde at han falt ned i det speilblanke vannet og druknet.
Han så ikke den stakkars nymfen Echo, som ville være kjæresten hans. Til slutt var det bare et lite forskremt ekko igjen av henne.

Vi får håpe at ingen drukner seg verken i for mye alkohol eller går beina av seg i vonde sko på nasjonaldagen. Her i huset har vi plantet stemor i krukker, de tåler både sludd, regn og blåst.

Hagelangs ønsker derfor alle sine lesere en herlig 17. mai!

En vakker, hvit klokke ringer for oss alle. Vi feirer at glomdalen.no er kåret til "årets lokale nettsted ":http://www.glomdalen.no/nyheter/article5602265.ece og at det vokser og gror på bloggen Hagelangs.

Hva er ikke bedre enn å feire med fagerklokke! 17. mai er rett rundt hjørnet og fagert er landet. Staudegruppa i Norsk Gartnerforbund har kåret fagerklokka til årets staude.

Campanula heter hele klokkeblomst-familien på latin. Det betyr "den lille klokke”. Biskop Paulinius i den italienske byen Nola fikk en åpenbaring om at Vårherres klokkeklang fylte engen av blåklokker han gikk på. Etter åpenbaringen laget Paulinius byens første kirkeklokke i fasong etter blåklokkene.

Neppe sant, men fagerklokka er svært vakker.
I år lanseres sorten Campanula persicifolia “Snövit” akkurat tidsnok til ikke å bomme på den nostalgiske landstilen og shabby chic-moten som alle faktisk sier er på vei ut.

Men blås i det – fagerklokken passer inn uansett. Faktisk kan du finne campanula-slektninger i gamle hager. De står igjen som vakre minner om en hage som en gang var.
“Snøhvit” er en nyskapning, den oppsto i Evert Nilssons planteskole i Østersund i Sverige. “Klokkene” er fylte, store, hvite blomster, litt tunge i hodet, så de kan trenge å støttes opp. Fagerklokka danner tuer, den har rette og blomstrer fra juni til august. En staude kommer igjen år etter år.

Tenk på det neste gang du setter sommerblomster over alt, blomster som må knipes, vannes og stelles konstant. Staudene klarer seg stort sett selv, bare det ikke blir for tørt eller vått.
Fagerklokka trenger jord med god drenering, men er lettstelt, foretrekker sol, men klarer litt skygge.

Tonje Bergh i Opplysningskontoret for blomster og planter foreslår fagerklokka sammen med stjerneskjerm, scabiosa, kattehale, kattemynte, storkenebb og hestemynte.
- Unngå ”aggressive” planter som legger seg over eller overtar plassen til disse flotte blomstene. For å få et romantisk inntrykk kan du velge planter med pastellfarger, som rosa eller hvite klatreroser, lavendel, lyst blå riddersporer, pioner, hvite liljer og klematis, foreslår hun.

Den engelske forfatteren Vita Sackville-West er i dag mest kjent for sitt fantastiske hageanlegg Sissinghurst. Vita falt for det gammelmodige borgtårnet og bygget hagen opp fra grunnen sammen med sin diplomatmann Harold Nicolson. Den første rosen var klatreren Mme Alfred Carrière. Barnebarnet forteller om den legendariske hagen i denne hagesnutten på You Tube.

Vita anla en helt hvit hage inne i hagen, som lyste opp om kvelden. For å si det sånn, hit må alle hagegale valfarte, om det så betyr å gå i kø.

Vitas hage får vi aldri, men det er lov å drømme. Fagerklokken er pen sammen med bare hvitt, men kommer vel så mye til sin rett sammen med for eksempel purpur og blått.

FOTO: OBP OG WIKIMEDIA COMMONS

Mange er glade i blomster, men ikke alle orker styret med hage. Flere bor også slik at de ikke kan ha hage. Da er parkene en livsnødvendig oase.

Ta våre svenske naboer. Hver eneste by med respekt for seg selv har blomsterbed og kanskje en park å by innbyggerne. “Folkhemmet” skulle også være en tilstand der alle kunne nyte blomster og en fika, selv om de bodde på to rom i en hyresgård.

Stadsträdgården i Karlstad er bare fem minutters gange unna Stora Torget. Du går gjennom smijernsportalen og er brått i en annen verden. Stillhet og ro, massiv fuglesang.

Her står nå magnoliatrærne og blomstrer på bar kvist. Det kan nesten ikke beskrives, et overjordisk syn. Store hvite og rosa blomsterskyer. Man puster lettere og skuldrene senkes automatisk.

Trädgårdsmästaren hadde plantet såkalte Magnolia x loebneri, et kraftigvoksende lite tre med stjerneformede blomster. Den rosa heter Leonard Messel og den hvite Leonard Messel x White Face. De skal være mer hardfør enn mange andre arter. Og vokser de i Karlstad skal de vel klare en solskråning på Vinger?

Nærbilde av sargentkirsebærtreet som bugner av hvitrosa blomster. Parken i Karlstad ble anlagt allerede for 150 år siden og fontenen kom på plass i 1896. Her promenerte man, dinerte og tok et glass.
Men ingen ting er igjen av det gamle serveringsanlegget. Årsaken er den såkalte karlstadpyromanen. Fra 22. august til 26. september 1959 tente han på 24 hus. Ødeleggelsene kom på over 2 millioner kroner i en by som opprinnelig hadde mange, gamle trebygninger.

Han søkte oppmerksomhet og satte dessverre også fyr på hele det gamle parkanlegget. Senere forfalt det mer og mer og først for snart 20 år siden begynte den langsomme rekonstruksjonen.
De store, staute trærne sto fortsatt, men gartnerne ville ha tilbake noe av den opprinnelige engelske stilen, med singelganger, samplantinger og store bed.

Jeg fant meg en parkbenk i sola.
- Men vad ÄR det, sa en begeistret stemme.
Tre eldre hageglade mennesker sto foran en buske. Tilsammen var de kanskje 250 år, de gikk rundt og botaniserte i sitt langsomme tempo. Plantelatinen satt løst der de diskuterte hvilke trær og fugler de så. Slik vil jeg også bli, om jeg blir gammel.

Parken er det stedet i Karlstad hvor det hekker flest fuglearter. Og det høres.
Nede på gressplenen lå solbadende ungjentene, i skyggen satt en kar og bare lyttet på fuglesangen. Det er stadens park, som han sa, Gustaf Fröding.

Grønne lunger er livsnødvendig i en by. Når kommuner investerer eller selger unna eiendom, blir det gjerne for å fortette, rive gammelt, omregulere og endre, for å få plass til enda flere kontorbygg og parkeringsplasser.
Jeg bare MÅ innom Stadsträdgården når jeg er byen. Karlstad kommune er ikke snauere enn at de har også anlagt to helt nye parker. 41 millioner svenske kroner er investert for å gjøre byen enda grønnere.
Du leste riktig!

ALLE BILDER: ANITA KROK

For noen år tilbake hadde vi litt røyksopp kun på et sted i hagen, nå har den flyttet seg rundt omkring og “familien” vokser. Nå har vi en lang rad langs en hellesti og en platting – den sitter godt festet i jorda. Er det noen som har råd for å bli kvitt dette “ugresset” på en annen måte enn å spa det bort?

“Men støtt kom nye vårer, og hjertet glømte alt.
Hans Børli

Deilige vår, herlige sol – og i morra skal det regne. Det gråter ikke hageeieren over. Kjærkomne dråper. Gresset, som vi strødde ovnsaske over, skal bli grønt. De første spirene har allerede sprengt seg opp fra plenen, tulipanene mine, de kommer trofast.

Tulipaner har divanykker, det pleier å bli mindre av dem for hvert år, om man ikke setter de gammeldagse røde, Apeldoorn, for eksempel.

Om jeg kunne velge, stemorsblomster er søtere, herdigere og generelt frekkere og tøffere enn påskeliljer. Når de gule er ferdigblomstret, holder stemor på i flere måneder.
Derfor tar jeg ut løkene og legger dem tørt og mørkt med blomsterstengelen på. Etterpå, når all næring har gått ned i løken, graver jeg dem ned. De søte gule kommer opp neste vår.

Dette er det første som overhodet blomstrer i min hage, scilla, blå og søte. Enkelte steder har de spredd seg i plenen, her er det relativt sparsomt, men disse blå teppene er en herlig vårhilsen. Gressklipper-demonen og hans bråkete vesen skal ikke ut på en stund.

Her venter det litt arbeid på meg. Jordbærene i den gamle lekekassa hadde en overmåte bra fjorårssesong. Bærene regnet bort, de få vi fikk, smakte bare vann, men plantene har formert seg noe innmari. Her blir det deling og flytting.

Jeg pleier ikke å gå løs på staudene før alt er tørket opp og vi ser at de tar seg fint. Begynner du å dra i staudene nå, risikerer du bare å få med deg hele planta, og det var jo ikke vitsen. Frøbærerne fra i fjor ser ut som tre slitne typer som har “døgnet” etter en fest. Ikke så rart, de ga oss så mye glede i fjor.

Den evigblomstrende fra Stanwell var først i år! Rosen ble oppdaget i en hage i den engelske landsbyen Stanwell i Surrey. Den fikk navnet Stanwell Perpetual, “den som alltid blomstrer”, og er en pimpinellifolia-rose, slike blomster så nydelig en eneste gang rundt sankthans.
Stanwell P. kommer med mange blomstringer. Man tror den lille bien har krysset genene til både en remonterende storblomstret rose og en vanlig pimpinellifolia. Stanwell P. er en lettstelt kar, en stor, gammel busk byr på skyer av sølvrosa blomster. Og mange pigger!

I fjor på denne tida var magnoliaen full av store knopper. Men snøværet 4. mai tok knekket på både dem og flere av greinene. Men den lever fortsatt, og bra er det. Det blir kanskje et par-tre rosaskimrende tulipanformede blomster i år.

Rosene har klart seg bedre enn fryktet. Disse røde greinene tilhører Thérèse Bugnet, en kanadisk rose som tåler alt unntatt dårlig jordsmonn. Det er en rugosa-rose, noe de store rosa blomstene ikke minner mye om.
Min store, gule Cedric fotfølger meg ute i hagen. I fjor var det Lille My, hun vek ikke en meter mens jeg stelte i hagen. Men My døde i høst og hviler under et av de gamle epletrærne. På graven hennes har vi plantet narcisser og en rosebusk.

Dikteren fra Eidskog mente at med våren ville hjertet alltid glemme hvor lang vinteren hadde vært. Vinteren i år ble svært tung på mange måter.
Det svarteste øyeblikket da vi mistet en god venn, “kattejinta” og kollega Mona, som så brått ble revet fra oss. Jeg savner henne slik.
Fra den lammende sorg til stor glede. Takket være skjebnens tryllestøv, og to gode kattevenner, ble vi på kort tid eiere av lille Yannik.
Livet vender alltid tilbake. Men skyggene er kalde.

FOTO: ANITA & INGJERD

Lille Yannik leter etter våren. Tulipanene i eierens vase er fristende nok.

“Selve lengselen er en pant på at det vi lengter etter, er til, mente Karen Blixen. Kloke damen.

Yannik er bare fem måneder, født på seinhøsten i fjor rett før snøen la seg. Han har aldri sett verken gress eller grønnplanter på ordentlig. Han sitter i vinduet og ser ut på noe vi andre kaller for “hagen”. Som foreløpig er dekket av veldig mye “snø”.

I går gikk jeg til jobben i smeltevann til over anklene. Det rant små bekker i gatene. Men snøen er like standhaftig! Alle bekker små blir ingen vår, ikke ennå. Men vi kan starte våren inne!

Noen av oss er såpass glad i det spirende grønne at vi har satt fram de overvintrende pelargoniene i vinduskarmen. De strekker seg mot lyset og kommer med lange slengete smågreiner. Disse skal det kuttes stiklinger av!

Et par av stiklingene skal helt til en hagevenn på Sørlandet. Da sender jeg de søte små i en plastpose med fuktig tørkepapir rundt kuttstedet. Pakker og maskerer godt den lille avleggeren i en liten pappeske, skriver avsenderens navn og sender den avgårde med Posten når utetemperaturene tillater det.

Utrolig nok ser det ut til at vi snart kan slakke litt av på vedfyringen. Sola varmer godt opp stua på egen hånd. Asken har vi tatt vare på, gravd ned i plastposer etter hvert som ovnen ble smekkfull. Og det ble den jo ofte med all den veden som gikk med i vinter. Om noen uker, når snøen endelig forsvinner, hjelper vi de siste snøflekkene avgårde med å strø aske. Plenen blir veldig fort grønn!

Tomtatsåerne er i full gang allerede. Skal du ha noe glede av sommerblomstene, kan du begynne allerede nå. Men fordi jeg har små pusegutter på frigang inne, begrenser såingen seg selv.

Såpotter er så morsomme å rive ned og grave i! Jeg har lovet meg selv å så dyprød og rosa blomkarse pluss malva. De er enkle skapninger som du nesten ikke kan mislykkes med – og de tåler å stå i en vinduskarm. Jeg prøver igjen i år med sommerstokkroser, ringblomster og valmuer i ulike farger. De skal drysses på friland når nattefrosten har tatt den siste runden.

Jeg har, til kattenes store glede, spart både juice- og melkekartonger. De tror det er leker, men de er til å så i. To kronisk overnysgjerrige pusegutter i hus fører til improvosering. De ganske store pottene settes utenfor pote-rekkevidde, men med vindusutsikt.
Ikke glem å vanne – men ikke for mye!
Og så er det bare å vente på de første spirene…

ALLE FOTO: ANITA KROK

Det er tungt å være avmagret rådyr og stor, sulten elg. De trekker ned til lavlandet og holder seg helst i nærheten av veier og jernbaner. De kommer i konflikt med oss mennesker som ferdes i våre biler.

Bare i helga så jeg litt for mange ferske spor langs veien. En elg hadde attpå løpt inn i døden rett før vi passerte. Heldigvis gikk det bra med de inni bilen.

De færreste hageeiere liker å ha rådyr og elg i hagen. De beiter ned busker og trær. På våren er det de fristende tulipanene en søt delikatesse. Vi skal ikke diskutere oppførselen til “stylterottene” i denne bloggposten. Oppnavnet har de fått av fortvilede hageeiere etter at de jafset i seg plantesjeldenheter og yndigheter.

For det er ikke mye Bambi-idyll over rådyrenes liv akkurat nå. Leserne våre melder om rådyr som nesten setter seg på verandaen, kryper inn i fuglebrett og legger seg i hagen. De er slitne, sultne og går på sparebluss.
Nes har allerede innført ekstraordinær båndtvang for hunder, mens Kongsvinger starter nå på fredag. Et utmagret rådyr har lite å stille opp med når ubetenksomme hundeeiere slipper dyret sitt i løssnøen.

Vil du avlede rådyrene og samtidig gi dem en god start på våren? Hva med å fore dem litt.
– Men ikke gi dem for kraftig kost nå i begynnelsen. Ta det forsiktig, rådyrene spiser gjerne epler, gulrot, høy og kornavrens, sistnevnte kan fås på Felleskjøpet. Ikke sett i gang med hard fôring om du ikke har fôret rådyrene i hele vinter. Magene deres tåler ikke en så brå overgang, nå som de lever på sine reserver, forklarer Paal Øieren, viltansvarlig i Kongsvinger kommune.

Hageeieren Nina fikk besøk av et rådyr som så veldig forkomment og trist ut. Hun har foret dyret med brødrester og epler.

Andre gode tips er å gå tiggegang til matvarekjedene. De skal uansett kvitte seg med gammelt brød, grønt og frukt. Nina fikk også råd om å gi rådyret frosne poteter, brød og solsikkefrø.

Nina fikk også vite at brødskjærer-maskinen på nærbutikken alltid har masse skalker som skal kastes uansett.

Når du forer rådyrene, sørg for at de ikke må krysse veier eller gå i trafikken, for å nå fram til maten, sier Paal Øieren.

Ironisk nok har rådyrpåkjørsler i Kongsvinger gått ned de siste to månedene. Rådyrene holder seg i ro og orker ikke gå så langt, forklarer han.

FOTO: KOLLEGA OLE-JOHNNY, WIKIPEDIA OG FILMWEB

- Neeeeei, nå er de elgene her igjen. Vi måtte jage dem fra hagen, sier en oppgitt hageeier.

Hva gjør du når elgen flytter inn i hagen? Har du noen gode råd?
Hver vinter kommer det meldinger om elg på vandring. Krakilsk elg som går fra hus til hus, sulten elg som eter på prydbusker og epletrær – og nærgående elg som helst burde ha holdt seg langt til skogs.

Men det kan vi jo ikke forvente.
Når vinterne blir harde og kalde, trekker gjerne elgen inn i hagene til folk, for å finne mat. Det hadde sikkert vi også gjort, lett etter matfatet, om noen hadde låst kjøleskapet vårt og tatt fra oss VISA-kortet.

Vi i avisa får gjerne meldinger om og skriver om “gale” elger som skremmer folk. Men hva gjør du når elgen spiser i hagen din? Lager seg egne små senger i snøen, vil gjerne bli over et par netter.

Å gå ut og jage tre-fire elger som kommer gående i mot deg, kan virke håpløst. Som da faren min skulle gjøre nettopp det og hunden kom styrtende for å passe på eieren.

Det ble omtrent like effektivt som den hvite papirlappen med underskrifter som den engelske statsminister Neville Chamberlain viftet med etter å ha møtt Hitler. Elgene spiste ekstra mye av epletrærne det året.

Hold et øye med den. Det kan hende elgen uansett var på vandring videre. Hårklipp fra frisøren kan samles i små poser og henges i trærne. Noen prøver å henge opp små speil som reflekterer lyset og rasler i vinden.

Masse billig parfyme, sprøyt ned gjerdestolper og trelegger, rådet Østlendingen da elgen skremte folk i Folldal for et par år siden.

Historien gikk landet rundt. Men det er ikke bortkastet om en stinkende billigparfyme virkelig holder elgen borte.

Har du noen gode råd mot elg i hagen? Kom igjen, vi vil gjerne høre dem!

ELGFOTOGRAF: OLE-JOHNNY MYHRVOLD

Tjuende dag Knut skal jage jula ut. Men visste du at det finnes en juleblomst som blomstrer ute midt på vinteren? Julerosen, eller helleborus på latin.
Det har vært veldig kaldt og masse snø, så julerosene har ikke kommet seg fram. Vår hagevenn Thor E. har sendt oss bilder av sine frodige juleroser. De har frødd seg helt på egen hånd og er i snøsmeltende vintre et frodig syn med sine lubne knopper og lysende blomster.

Selma Lagerlöf var en stor historieforteller. I hennes “Legenden om julerosen” viser hun hvor fascinerte de fredløse, ustelte og ugudelige røverne var av rosen som blomstret midt på vinteren. Men én liten munk mente Gud ikke kunne være så dum at han åpenbarte hele sin herlighet for slike fæle individer. Vårherre straffet både den skinnhellige munken og alle de andre med å ikke la julerosene blomstre neste vinter.

Har du juleroser i hagen, kan du bare gjøre som Thor, la dem frø seg selv. Julerosene kan virke dyre i innkjøp, men de har jo levd et langt liv i gartneriet eller som frøplanter før de kom i salg. Blomsterfargen går fra helt rød til hvit.

Det kan ta lang tid før en julerose blomstrer, men den som venter på et lite under, den venter sjelden forgjeves.

FOTO: THOR E OG WIKIMEDIA COMMONS