“Men støtt kom nye vårer, og hjertet glømte alt.
Hans Børli

Deilige vår, herlige sol – og i morra skal det regne. Det gråter ikke hageeieren over. Kjærkomne dråper. Gresset, som vi strødde ovnsaske over, skal bli grønt. De første spirene har allerede sprengt seg opp fra plenen, tulipanene mine, de kommer trofast.

Tulipaner har divanykker, det pleier å bli mindre av dem for hvert år, om man ikke setter de gammeldagse røde, Apeldoorn, for eksempel.

Om jeg kunne velge, stemorsblomster er søtere, herdigere og generelt frekkere og tøffere enn påskeliljer. Når de gule er ferdigblomstret, holder stemor på i flere måneder.
Derfor tar jeg ut løkene og legger dem tørt og mørkt med blomsterstengelen på. Etterpå, når all næring har gått ned i løken, graver jeg dem ned. De søte gule kommer opp neste vår.

Dette er det første som overhodet blomstrer i min hage, scilla, blå og søte. Enkelte steder har de spredd seg i plenen, her er det relativt sparsomt, men disse blå teppene er en herlig vårhilsen. Gressklipper-demonen og hans bråkete vesen skal ikke ut på en stund.

Her venter det litt arbeid på meg. Jordbærene i den gamle lekekassa hadde en overmåte bra fjorårssesong. Bærene regnet bort, de få vi fikk, smakte bare vann, men plantene har formert seg noe innmari. Her blir det deling og flytting.

Jeg pleier ikke å gå løs på staudene før alt er tørket opp og vi ser at de tar seg fint. Begynner du å dra i staudene nå, risikerer du bare å få med deg hele planta, og det var jo ikke vitsen. Frøbærerne fra i fjor ser ut som tre slitne typer som har “døgnet” etter en fest. Ikke så rart, de ga oss så mye glede i fjor.

Den evigblomstrende fra Stanwell var først i år! Rosen ble oppdaget i en hage i den engelske landsbyen Stanwell i Surrey. Den fikk navnet Stanwell Perpetual, “den som alltid blomstrer”, og er en pimpinellifolia-rose, slike blomster så nydelig en eneste gang rundt sankthans.
Stanwell P. kommer med mange blomstringer. Man tror den lille bien har krysset genene til både en remonterende storblomstret rose og en vanlig pimpinellifolia. Stanwell P. er en lettstelt kar, en stor, gammel busk byr på skyer av sølvrosa blomster. Og mange pigger!

I fjor på denne tida var magnoliaen full av store knopper. Men snøværet 4. mai tok knekket på både dem og flere av greinene. Men den lever fortsatt, og bra er det. Det blir kanskje et par-tre rosaskimrende tulipanformede blomster i år.

Rosene har klart seg bedre enn fryktet. Disse røde greinene tilhører Thérèse Bugnet, en kanadisk rose som tåler alt unntatt dårlig jordsmonn. Det er en rugosa-rose, noe de store rosa blomstene ikke minner mye om.
Min store, gule Cedric fotfølger meg ute i hagen. I fjor var det Lille My, hun vek ikke en meter mens jeg stelte i hagen. Men My døde i høst og hviler under et av de gamle epletrærne. På graven hennes har vi plantet narcisser og en rosebusk.

Dikteren fra Eidskog mente at med våren ville hjertet alltid glemme hvor lang vinteren hadde vært. Vinteren i år ble svært tung på mange måter.
Det svarteste øyeblikket da vi mistet en god venn, “kattejinta” og kollega Mona, som så brått ble revet fra oss. Jeg savner henne slik.
Fra den lammende sorg til stor glede. Takket være skjebnens tryllestøv, og to gode kattevenner, ble vi på kort tid eiere av lille Yannik.
Livet vender alltid tilbake. Men skyggene er kalde.

FOTO: ANITA & INGJERD